Kjære alle dere som er glad i Gamle Aker kirke.
22.Mars, Maria Budskapsdag skulle vi hatt en flott gudstjeneste i Gamle Aker kirke. Mange skulle deltatt; -to kor, -messingblåsere, flere kantorer og prester skulle være med for å feire Maria budskapsdag. Slik blir det ikke nå når korona-viruset har snudd verden på hodet. Alle kirkelige aktiviteter er stoppet. Og selv i gravferder kan bare de aller nærmeste samles.
I denne krisetid, samles vi heller rundt de gudstjenestene på NRK og andre media.
For meg skulle det vært den siste gudstjenesten jeg var med som prest i Gamle Aker. Jeg hadde håpet å få takket for meg. Det er nesten syv år siden jeg startet som prest i Sentrum og St. Hanshaugen som soknet het den gang og jeg har møtt så mange gode folk.
Det har vært et stort privilegium å jobbe i Gamle Aker kirke, -Oslos eldste bygg. Det sitter noe i veggene. Buegangene, søylene, det lange korpartiet som trekker blikket framover. Helt der fremme ”apsis”- det buete taket over alteret. Og under apsis er et lite vindu rett mot øst. Når man kommer inn i kirken dras øynene automatisk mot dette partiet i kirken.
Det at kirken ikke er hvitkalket innvendig, men steinene er synlige, gjør at bygget virker mer solid, stødig og trygt. Når jeg startet som prest her lot jeg ofte fingertuppene berøre steinene når jeg gikk rundt i kirken. Jeg ville kjenne på tyngden og robustheten i steinveggene mot huden. Den har stått lenge denne kirken. Det er ikke første gang at disse veggene har sett krisetider slik vi har nå. Også tidligere har pest og annen sykdom truet befolkningen. Krig og ødeleggelse har kastet mørke skygger over dagene. Mennesker før oss har også kjent sårbarhet og redsel slik vi gjør i dag. Den gamle kirken har stått gjennom krisetider før. De robuste steinveggene har stått seg gjennom mørke dager. De kommer til å stå der lenge fortsatt.
Innimellom fylles kirken av oss mennesker. Vi synger, vi spiller musikk, vi ber og snakker. Rommet mellom søylene, og de tykke veggene fylles av ord og toner. Det er våre stemmer, vår pust vår ånde, våre liv. Folk har fylt rommet med stemmene sine så lenge kirken har stått. Steinene beskytter lyden fra stemmene, og sender lyden tilbake i rommet. Klangen skapes. Det et et samspill mellom de gamle steinene og det livet vi mennesker til en hver fyller kirken med. Samspillet ligner litt på det å styrke fingertupper langs steinene. Det gir oss fornemmelsen av at vår pust vår, vår stemme, vår ånd, -vårt liv her og nå, rører ved noe som står gjennom alle tider. Det er det som er kirke: våre liv fornemmer et samspill med evighet og himmel
Maria budskapsdag feirer vi dagen da Maria sa ja til bære fram og føde verdens frelser. Det er en håpets dag. Det peker framover. Mot noe som skal komme. Himmelen kommer til jorden. Den store gåten Gud, vil tettere på menneskene. Inne i Maria unnfanges et håp og et lys. Gud knytter seg biologisk til menneskeslekten Guds hjerteslag blir til et babyhjerte som banker inne i Maria. Gud gjør seg til ett med vår sårbare slekt. En frelser fødes som en av oss.
Maria budskapsdag er ”biologisk plassert” i kalenderen. Den har blitt feiret helt siden feiringen av Kristi fødsel ble lagt til 25 desember. Derfor er Maria budskapsdag alltid ved vårjevndøgn. Tiden på året når dag og natt er like lange, -og soloppgangen er presist rett i øst.
Derfor har jeg ofte forsøkt å se for meg hvordan soloppgangene må ha artet seg i denne kirken nettopp på denne årstiden, den gang kirken var ny. Sidevinduene var mindre den gang så kirken var mørkere inni. Det stod neppe noen trær på kirkegården øst for kirken. Det må ha vært klar sikt fra det lille vinduet over alteret under apsis og rett mot horisonten i øst. Så når sola klatret opp over åsene i øst-marka har lyset blitt kastet rett inn gjennom det lille vinduet i kirkens front og inn i den mørke kirken. Lyset må ha fylt hele kirken med en gang. Det må ha vært som om selve solskiven brant seg gjennom veggen der framme og gjennomstrømmet alt her inne med lys. Hele kirken samtidig. Alle som var her inne måtte oppleve seg truffet av lyset fra soloppgangen. Kirker er som regel bygget mot øst, ventende på lyset. For å minne om at Gud en gang skal gjennomlyse verden med livets lys. Gud kommer.
Maria budskapsdag er håpets dag. Noe er på vei. Lyset kommer. Det er et håp som får mennesker til å synge. Maria selv synger om håpet som en ny rettferdighet. Gud handler gjennom henne; -en fattig og helt vanlig jente. Det må bety håp for alle fattige og lave. -Gud metter de sultne med gode gaver. Et håp om rettferd.
Hennes svoger, Sakarja, synger litt senere om det samme håpet.
Han synger: ”slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for de som bor i mørket og dødens skygge”. Akkurat nå, i vår tid, kjenner vi mørket og dødens skygge. Til oss kommer håpet. Det vokser i Maria. Det håpet kan leve inne i alle mennesker.
Kjære alle dere som liker Gamle Aker kirke.
Om ikke lenge skal vi igjen samles i kirkene igjen, også i Gamle Aker. Vi vet ikke helt når. Men dagen kommer, da våre stemmer igjen kan fylle rommet mellom de gamle steinene. Da vi sammen igjen fornemme at himmel og evighet berører livene våre. Vi skal dele brød og vin. Vi skal synge. Kyrie og Gloria. Sammen skal vi gråte over de som gikk bort, og le mot de vi igjen kan være sammen med. Og vi skal holde fram håpet for hverandre. Gud har ikke forlatt oss. Tvert i mot. Gud kommer. Maria budskapsdag er dagen da håpet unnfanges. Lyset fra det høye skal gjeste oss som en soloppgang og skinne for oss som nå bor i mørket og dødens skygge. Hold fast i dette håpet nå. Snart skal vi samles igjen. Vi sees.
Mvh Tor Even Fougner (sluttende sokneprest )